Episode #261: Arne Braa Saatvedt - a podcast by Sandhaug Productions

I dag snakker Per og Henrik om den andre som ble henrettet som følge av det norske landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig. Han het Arne Braa Saatvedt (1922-1945). Han jobbet for det norske statspolitiet som var et samarbeid mellom Gessapo og Nasjonal Samling, Han gjorde dette for å få hevet beslagleggelsen på familiehytten. Vi får blant annet høre litt lyd fra dokumentaren De Siste Dødsdømte, Per leser også et brev som Arme Braa Saatvedt skrev til faren sin to måneder før han ble henrettet Det er også duket for NRK-hjørnet. God lytting!

 

Her er brevet:

 

«Min egen kjære far!

Tusen takk for brevet fra deg som jeg fikk gjennom Margot (Saatvedts søster). Jeg fikk tilfeldigvis tidligere høre at du hadde fått et nervesammenbrudd, og var blitt innbrakt på Sannerud sykehus. Det var fryktelig vondt for meg dette, men jeg har nå fått rede på at Margot (søsteren) og Ole (broren) som begge har besøkt meg, at du er blitt meget bedre. Du vet ikke hvor glad jeg er over at du er på bedringens vei.

Du skjønner far, de trenger råd og veiledning ut fra din livserfaring, og jeg vil be deg ta deg sammen for deres skyld. Jeg vet, far, at du ikke har vært deg selv siden mor døde. Det var et hardt slag for oss alle - mest for deg. Og når så dette med meg kommer, dette som må komme - kjære far - så ber jeg deg også ta dette med ro og besindighet. For mine søskens skyld og for mor.

Jeg har unngått en total sinnsforandring, en fantast og, en fanatiker har jeg vært. Jeg trodde på denne ideologien, på denne livsinnstillingen. Jeg trodde jeg hadde kjempet meg fram til den rette oppfatning av et mønstersamfunn, og jeg var så forblindet og oppglødd i denne lære, at jeg mente det var riktig å sette livet på spill med frontinnsats for å yde mest mulig til gjennomføringen av dette. Likedan bisto jeg Gestapo med min innsats. Her var jeg midt inne i kampsonen, og de nedbrytende krefter som har satt sitt preg på dette system. Jeg så det til slutt, men fornektet meg selv på grunn av en plagsom stolthet. Og så fikk jeg sanne ordspråket: Når djevelen har fått lillefingeren, osv.

Du skjønner far, at jeg i dag uten press, men ved overbevisning, med nakne fakta er kommet fram til denne erkjennelse og at jeg er straffskyldig - endog til å dø. Jeg sitter her helt tom, uten illusjoner, Jeg vet jeg skal dø, gå bort med det første. Og jeg er glad for det. Du far kjenne mitt sinn og syn på naturen etisk sett. Du vet jeg kunne ikke greie å sitte i fengsel i 20 år, 10 eller fem år. Og det eneste jeg eventuelt kunne hatt en liten sjanse til å oppnå ved en revidering av straffeutmålingen, var livsvarig fengsel. Far, jeg håper du skjønner meg nå, jeg vil gå bort nå. Sjanserne har vært der mange ganger tidligere, og det er et under at det ikke er skjedd før. Jeg ville bare snakke med deg først for at skulle vite min innstilling.

Jeg håper du kommer hustig gjennem dette, min kjære far og så får dere tre holde sammen i den første harde tiden som sikkert vil komme for dere, men ved Guds hjelp vil dere greie det, ved siden av de lykkelige og fordomsfrie år, som hadde den lykke å leve sammen under vår oppvekst, og skolegang, mens mor levde. Det er disse lyse memoirer som har holdt meg oppe og skaffet meg den sinnsro som har brakt meg gjennom disse siste dagene.

Så vil jeg be deg min egen far om min uforbeholdne unnskyldning for det jeg har pådratt ditt gode navn ved gjennom min naive subjektive og ungdommelige fanatisme å ha kastet meg ut i dette ragnaråk. Jeg vet det er en unnskyldning, men jeg vil du skal se at viljen er der. Jeg kunne hørt på dine råd om å gå skole.

Unnskyld meg, jeg kunne ikke bevege meg i periferien. Jeg måtte befinne meg i midtsatsen og offerets sentrum. Og der ble jeg da også til slutt. Det høres kanskje ut som martyrium, men det er ikke det.

Det er et foster av naivitet, oppglødd fanatisme og egenrådighet. Som følge av det - tap av illusjon, straff, død.

Kjære, kjære far. Jeg vet at du skjønner meg og at du tar dette rolig.

Så vil jeg, min kjære far, takke deg for det du har vært for meg, og hva du har gitt meg. Jeg skylder deg så inderlig meget som jeg ikke kan uttrykke i ord. Og jeg fikk aldri vist det som jeg skulle. Jeg som har så meget å be deg om unnskyldning for. Jeg ønsker deg alt godt.

Takk for alt, far.

En siste hilsen Arne»

- Arne Braa Saatvedt

21.08.1945

--------

Today, Per and Henrik discuss the second person who was executed as a result of the Norwegian treason settlement after the Second World War. His name was Arne Braa Saatvedt (1922-1945). He worked for the Norwegian State Police, which was a collaboration between Gessapo and Nasjonal Samling. He did this to get the seizure of the family cabin lifted. Among other things, we get to hear some audio from the documentary De Siste Dødsdømte, Per also reads a letter that Arme Braa Saatvedt wrote to his father two months before he was executed. It is also staged for the NRK corner. Happy listening!
 
Here is the letter:

“My own dear father!
Thank you very much for the letter from you, which I received through Margot (Saatvedt's sister). I happened to hear earlier that you had suffered a nervous breakdown and had been admitted to Sannerud hospital. This was terribly painful for me, but I have now found out that Margot (the sister) and Ole (the brother), who have both visited me, that you have improved a lot. You don't know how happy I am that you are on the mend.
You see father, they need advice and guidance from your life experience and I want to ask you to pull yourself together for their sake. I know, father, that you have not been yourself since mother died. It was a hard blow for all of us - mostly for you. And when this with me comes, this that must come - dear father - then I ask you to take this calmly and calmly. For my siblings and for my mother.
I have avoided a total change of mind, a fantasist and, a fanatic I have been. I believed in this ideology, in this attitude to life. I thought that I had fought my way to the correct conception of a model society, and I was so blinded and heated by this teaching that I thought it right to put my life on the line with a front effort to contribute as much as possible to the implementation of this. Likewise, I assisted the Gestapo with my efforts. Here I was in the middle of the battle zone, and the destructive forces that have left their mark on this system. I finally saw it, but denied myself because of a troublesome pride. And then I got the true proverb: When the devil has got the little finger, etc.
You understand, father, that today, without pressure, but by conviction, with bare facts, I have come to this realization and that I am guilty of punishment - even to die. I'm sitting here completely empty, without illusions, I know I'm going to die, go away as soon as possible. And I'm happy about that. You know my mind and view of nature ethically. You know I couldn't handle being in prison for 20 years, 10 or five years. And the only thing I could possibly have had a small chance of achieving through a revision of the sentencing was life imprisonment. Father, I hope you understand me now, I want to go away now. The chances have been there many times before, and it's a wonder it hasn't happened before. I just wanted to talk to you first to know my position.
I hope you get through this quickly, my dear father, and then the three of you get to stay together in the first hard time that will surely come for you, but with God's help you will manage it, next to the happy and open-minded years, which had the happiness of living together during our upbringing and schooling, while mother was alive. It is these bright memoirs that have kept me up and provided me with the peace of mind that has brought me through these last days.
Then I would like to ask you, my own father, for my unreserved apology for what I have done to your good name by, through my naive subjective and youthful fanaticism, throwing myself into this ragnarok. I know it's an excuse, but I want you to see that the will is there. I could listen to your advice about going to school.
Excuse me, I could not move in the periphery. I had to be in the middle and the center of the victim. And that's where I stayed in the end. It may sound like martyrdom, but it is not.
It is a brood of naivety, red-hot fanaticism and self-willedness. As a result - loss of illusion, punishment, death.
Dear, dear father. I know you understand me and that you are taking this in stride.
Then, my dear father, I want to thank you for what you have been to me, and what you have given me. I owe you so much from the bottom of my heart that I cannot express in words. And I never got to show it the way I was supposed to. I have so much to apologize to you for. I wish you all the best.
Thanks for everything, dad.
A final greeting Arne"

- Arne Braa Saatvedt

21/08/1945

 

Further episodes of Generation X VS Z

Further podcasts by Sandhaug Productions

Website of Sandhaug Productions